Vårt Julekort.. <3

..."And so it is Christmas, and what have you done"....Jeg hørte på denne låta her, og betydningen fikk en helt annen vri i mitt hode.

Hører innimellom folk si at det skal bli godt å gå over inn i et nytt år. Fordi 2016 for dem har "vært dritt". Jeg lytter og tenker på hva kan ha skjedd. Utenom Syria, kriger verden over, sult, flyktninger, fanger, død, sykdom- urettferdighet. Disse sprer seg jo som pesten selv. Hva mer trenger man... 2016 for noen andre har sikkert vært et år hvor de har kunnet glede seg over nye fødsler, bryllup, reiser, ny jobb, andre små og store ting, en.....veske? :D

Åhh, hva har dette året gjort med meg....? Nok et år har jo gått.. Til tider føles det som om jeg står utenfor det hele, utenfor min egen kropp og bare ser på. Verden farer rundt meg i en enorm fart, enormt mye som skjer, og jeg får ikke helt reagert på det som var før noe nytt har skjedd. Innvendig, står alt på vent. Jeg detter inn og ut av denne tilstanden min. For jeg skjønner jo at jeg ikke bare har stått stille når vi har kommet til enda en Jul, og jeg kan se tilbake på det som er bak meg.

Heller ikke i år ble det noe Julekort fra oss, men jeg vil takke for alle flotte gaver og Julekort vi har fått. Så her kommer en "liten" oppdatering. :)

Vår minstegull, Lukas Gabriel, ble to år i september. Lykkeliten. Solstråla. Mirakelbabyen som klamret seg fast til livet ved sitt andre gitte forsøk. Han løftet visstnok ikke hodet når de mente han burde det. Heller ikke grep han tak om ting, ikke krabbet han og ikke gikk, på kommando. Idag tar denne gutten alle som møter han, med storm. Han har gått i barnehagen i snart ett år, og fordelene av det er godt synlige. Det er bare så godt å såvidt komme innenfor porten, før han begynner å sprelle som en fisk i mine armer. Med så altfor dårlig tid til å få sparket av seg jakke og sko, før han utålmodig drar meg inn etter seg for å vise fram den kuleste bilen. Noen ganger er det fly, noen andre ganger er det noe helt annet. Med glede tegnet over hele seg i møte med voksne og barna, løper han til frokostbordet, og nikker sultent imens han klatrer opp på en stol. En ny dag har begynt. :) <3

Vi er så glad for Lukas. Hadde det vært opp til meg hadde jeg holdt han inntil meg helt til jeg visste han var helt trygg og ingenting vondt kunne skje. Men det vet man jo aldri.

Talen hans er ikke helt på plass. En kan spørre seg hva det kommer av. Han har også to språk å forholde seg til. Både i barnehagen og hjemme er det tatt i bruk tegn til tale og han er superflink på det. Vi andre er jo helt i ekstase når et nytt ord blir tatt i bruk. Han selv lyser bare opp når han skjønner at han har klart å gjøre seg forstått. Små gleder er de største i livet, dere. :)



Bildene her er fra pepperkakebakingen, tidligere i desember i år, som vi fikk med pappaen til Lukas.

Tamaraen vår er en eksemplarisk storesøster. <3



 

Kjærligheten disse to har til hverandre gjør meg tårevåt til tider. Storesøster lykkes med det meste også. Hun er så skoleflink og selvstendig at jeg innimellom tar meg selv i å undre meg over hvor ung hun egentlig er. Jeg skulle ønske hun kunne senke sine høye forventninger til seg selv, og ta tid til virkelig å se den flotte, fine, sterke personen hun er. I år har hun takket for seg i fotball og er endelig tilbake i turn, der hun selv føler hun hører hjemme. Fit for fight. :) Hun får oss til å le til vi griner, og tåler urett dårlig. Tamara tenker mye, og hun tenker med hjertet- nåde den som prøver å utnytte det.

Mor har tatt et skritt mot egen utvikling. I august ble jeg student. Over natten, satt jeg på skolebenken igjen i en alder av 36. Med litt hjelp, dytt og motivasjon, av noen som tydelig brydde seg, fikk jeg studieplass ved Folkeuniversitetet i Larvik. Så herfra til lærerutdannelsen er på plass er det full gass fremover. Flotte lærere, flotte nye mennesker å bli kjent med. Bare skryt å få, og en femmer på Samfunnsfageksamen nå før Jul. Nå nytes siste rest av en velfortjent Juleferie med familien i Østfold. <3

Døgnet skulle absolutt hatt flere timer. Det er virkelig en kunst å kunne balansere på en tynn tråd med så mange baller i lufta. Tråden er tynn, for det skal ikke så mye til før det føles som om jeg helt paralysert ligger i bånn av et rom som raskt fyller seg med vann. I riktige stunder er du ikke keen på å prøve å svømme engang, når en diagnose hvisker deg i øret om at det allikevel ikke nytter, for, du ER paralysert. Gi opp.

Ja. Det vi gjennomgår nå er desidert det tøffeste jeg har vært igjennom i hele mitt liv. Å flykte fra krig i 1992, var mine foreldrenes ansvar. Her fronter jeg min tids verste krig. Og det er jeg som sitter med ansvaret om å få alle oss i sikkerhet. Holde skuta flytende, holde hodet over vannet, kall det hva du vil.

Det er vondt å leve uten Geir. Det er en fysisk smerte å savne den du elsker som livet selv. Som et handicap. Det er stunder hvor matlysten er helt borte. Hvor du skrur ned all musikk, ikke ser på tv. Steder du bevisst unngår å gå. Nye steder du ønsker å gå med ham, nye tv programmer du ønsker å se sammen. Søvnløse netter hvor du gråter deg selv til søvne, fordi ønsket om å få ham tilbake blir for sterkt. Når du lukker øynene er han jo der. Du kan nesten høre ham, om det er stille nok. Men når du våkner igjen, er tomrommet der på nytt. De dagene er det vanskelig å smile. Det er vanskelig å kjempe mot tårene, etter hver ansiktsmine sønnen din får som oser av sin far. Eller når du vet dine barn fortjener mer, og du vil, men du får det ikke alltid helt til. Men det er noen fantastiske mennesker ute der som virkelig trår til for at hverdagen vår skal kunne rulle og gå. For at barn blir hentet, og kjørt, passet på når det trengs. Og som passer på at mor får seg en luftetur. <3 Vi kunne ikke klart oss foruten. <3 

Av en eller annen grunn har jeg klart å stå opp hver gang jeg har ramlet. To år,dere. En eller annen vil oss godt. :) Kanskje er det alle dere jeg har møtt underveis. Kanskje er det akkurat den meldingen du sendte, klemmen du ga, lunsjen vi hadde. Kanskje har bare våre blikk møttes, og du smilte. Det er ikke bare bare det. Klapp på skuldern, en femmer på skolen. Jeg VET  at det også er akkurat den minen Lukas får og blir prikk lik sin far. Den sprudlende latteren til Tamara og det faktum at de virkelig fortjener mer. Tamara, Lukas og deres storesøster. Jeg VET at det også er den tiden som vi er fra hverandre, min kjære og meg. Jeg vet at det som gjør meg vondest, gjør meg sterkest. For jeg står enda.



 

Jeg liker så godt noe Ola Thune publiserte på Facebook ift sin nylig utgitte bok, "Byen vest for loven". Jeg siterer: "Prosessen etter utgivelsen har imidlertidig vært tøff, og gitt en god del negativ kritikk rettet mot meg personlig. Men det gir meg bare styrke, og er enda mere overbevist at det er riktig å si ifra om all den urett som gjøres av myndighetene i "lovens navn". Boka bør leses.

Så stå på. Den ene og den samme som henger meg ut i sosiale medier, sprer så mange løgner hun kan. Det er den samme som prøver å stille seg selv ut som et offer gang på gang. Gjennom å vise seg selv som offer, samler hun på medlidenhet. Jeg tenker som mange dere, at det er vel begrenset med hvor mange antall ganger hun kan gjøre det ovenfor samme "publikum". Mange har alt blitt lei. Bare siden jeg kom inn i dette bildet, har hun blitt voldtatt, hetset med og mobbet på en eller annen måte. Geir har vært psykopaten, og jeg en "hjernevasket drittkjerring" som flyr etter henne og hennes barn og hun anmeldte meg for absurde ting... Min 65 år gamle svigermor har hun beskyldt for å ha skjelt henne ut på gata, ja, til og med Tamara har hun prøvd å beskylde for sin egen sønns mistrivsel på skolen. Det er slik hun samler på hjerter. Det er nesten som om noen som gledelig deler sin "oppnådde suksess", og "såklart" samtidig påpeker noen som prøver å ødelegge det også. Snakker vi virkelig suksess, et vellykket år? Snakker vi styrke da? Virkelig? Ved å stadig skylde på andre? Bare det, for oss dødelige, oser av løgner og feighet. Kanskje det du ute der opplever, hverken er hets eller mobbing, men folks reaksjon på det de ser at ikke stemmer. Og er det rart. Ikke vet jeg. Skulle bare mangle at folk bare satt og så på et skuespill uten kritikk. Jeg håper at det alltid vil finnes noen som tør å si ifra. :)



 

Når enkelte så lenge etter, kan sprelle med sine løgner, er det så absolutt lett å fatte en uskyldig manns iver og iherdighet. Spesielt nå, med sannheten i sine hender. Selv innhentet, gjenopprettet, og dokumentert. Nå trer konsekvensene i kraft.



 

Dere fine, ute der. 2016 her har vært litt av et år. Tungt, mest av alt. Vi har jobbet på spreng. Og vi har mestret. Når vi bikker over til 2017, er vi slitne. Det har vært en lang, brå oppoverbakke å gå. Endelig har vi fått riktige hoder til å snu seg, riktige øyne til å se. Med Gjenopptakelseskommisjon, Spesialenheten og Riksadvokaten hakk i hæl, begynner veien å rette seg for oss. Vi har på lenge ikke gledet oss så mye som vi gjør til det nye året som kommer. Tiden for at Geir kommer hjem, uten eller under betingelser, er snart inne. Samme hva det blir, blir det euforisk for oss. <3 :) Jeg vet hvor mange vil dele den gleden. :)

Nyttårsforsettet mitt er ikke mye. Det er å se det positive. Virkelig se det positive med store øyne og la det være nok. Jeg skal se våre mange støttespillere, familien. Stødigheten i menneskene i Stavern, som kunne ha lukket øynene for meg og dette med Geir. Det er meget spesielt å hilse på alle uten Geir tilstede, men så aldeles hyggelig og oppløftende å høre historiene og hvordan dere kjenner han.

 

Ingen av oss vil noen gang få svar hvordan noen kan begi seg utpå å prøve å ødelegge så mange liv. Det er langt fler enn et liv involvert. For så å bare late som, videre, som om ingenting har skjedd, og tro at alt vil bli godtatt, glemt, og forsvinne. Men for de av dere som sier at ser, og for meg, å se hvordan de fremstår idag, for meg å fått lov å møte noen av de som har stått dem nær, og noen av de som fortsatt er rundt dem....-Jeg kan egentlig ikke vokse mer enn det jeg gjør i det jeg forstår at jeg hele tiden har stått på riktig sted. Sikker og stødig. Stødig som individ, mor, kjæreste, venn og medmenneske. Så trist som alt sammen er, kan jeg virkelig le godt av hvor gjennomsiktig de er. Dere spør- hvordan klarer du det... Jeg svarer- Fordi jeg vet hva som kommer. :)



 

Tiden jobber for oss. <3 Jeg er fylt med håp og glede over alt som venter i 2017. Ha et fantastisk et, ute der, det er hva du selv gjør ut av det også!!! :)

What you wish for me, I wish for you 100 times more :D <3

-And so it is Christmas, and what have you really done.....

Tusen takk for at du leser. :)

#merry #christmas #happy #new #year #godjul #godtnyttår #nye #tider #kommer #dine #valg #har #mye#si #for #hvordan #fremtiden #vil #bli #din #skjebne #er #en #del #av #måten #du #tenker #glede #over #fremtiden #kjempe #mot #urett #fortell #alltid #sannhet #den #varmer #alle #hjerter #ta #vare #på #hverandre #og #den #som #trenger #det #takknemlig #glede #håp #feire #med #måte #snart #første #av #365 #dager #med #muligheter #dra #god #nytte #ut #av #det #de #største #gleder #finner #du #i #hverdagens #minste #øyeblikk #kjærlighet #overvinner #alt 
 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

olebrummmamma

olebrummmamma

36, Larvik

Det er noe ved meg som blir litt som før, etter og nå. Noe har jeg i meg enten jeg vil eller ei. Noe skulle jeg hatt mer av. Jeg er meg, rak i ryggen, selv om jeg har baggasjen min med. Så er jeg mor til fantastiske to. Tilsynelatende alenemor. Status samboer er det noen som har tatt fra meg, men jeg er kjæreste med han som er min sjelevenn. Her er det mye på gang, og et broderi av tanker og følelser å holde styr på. Mon tro om det er noe av det som det blir noe av...

Kategorier

Arkiv

hits